Norske verdiar

”Vi bor i verdens beste land. Men vi er i verdenstoppen i antall overdosedødsfall. Vi kjemper for klimaet, men pumper opp olje som aldri før. Vi har fredsbygging som varemerke. Vi deltar i krig i Afghanistan.

Så kva utgjør de norske verdiene? Har vi som nasjon et verdisett som det er verdt å ta vare på? Utfordrar globaliseringen de norske verdiene? Og har det i det hele tatt noe for seg og snakke om ”norske verdier”?

Verdiar er personlige overbevisingar om korleis verda vår skal ser ut, kva som er ønskeleg for oss menneske, kva som er akseptert og ikkje minst forbod i samfunnet vårt.

Kven har blå øygne, blondt hår eller lange slanke bein? Kven nasjon har ikkje skillnar mellom fattig og rik? Kva for ein nasjon har de sunnaste ungdommane? Det er iallfall ikkje Noreg. Bare sjå på korleis vi feirar nasjonaldagen vår. Vi pyntar oss opp og feirar denne dagen som om den var det viktigaste, at ingen andre dagar betyr noko. I tillegg må vi ikkje gløyme nasjonalsongen vår. ”Ja, vi elsker dette landet..”  Det er i alle fall ingen tvil om at vi nordmenn er glad i landet vårt.

Noreg har ein god økonomi, takket vere havets svarte gull. Om ikkje olja er det typiske norske fenomenet så er i alle fall boreriggane det. Med dei norrøne namna er det ingen tvil om kor det svarte gullet kjem ifrå. Tiltross for at vi er eit av dei rikaste landa blir dei fleste av oljepengane ikkje brukt. Dei skal nemleg sparast til neste generasjon. Vi nordmenn skal tenke så langsiktig og vise resten av verda at vi ikkje bare tenker på oss sjølv. Vi er jo som sagt bare eit av verdas rikast land, det ville ha vore for dumt å bruke dei pengane på f.eks nye skuler, sjukehus og eldreheim. Vi må jo for all del gå fram som eit got eksempel for resten, så dei kan sjå opp til oss. Typisk norsk? Ja!

Den norske kulturan i dag er noko heil anna enn det det var for 100år sidan. Da var det fårikål, fenalår, grøt og grovbrød med brunost som stod på menyen. Viss det skulle bli brukt krydder, begrensa det seg til salt, om du vart heldig så fikk du kanskje litt peppar. Kvinnene stod heime og laga mat, frå botn av sjølvsagt. Alt av mat ble laga av lokale matvarer, husa ble snekra av dei lokale tømmerne/snekkerne og folk gifta seg med andre frå same bygd. Alt skulle være enkelt og var det nokon som hadde ein vise-seg-fram mentalitet ble man sett ned på, janteloven ble fullt derfor etter punkt og prikke.  Ein del meinar at det å gå tur, smøra matpakke, stå på ski og være ute i naturen er typisk norsk. Mye av dette stammer frå 1800-tallet, det er altså snakk om nasjonalromantikken.

I dag kan ein gå i kva for eit helst heim og ikkje vite kor du er. For det er ikkje mye som tydar på at man er nettopp i Noreg. Nærmast alt av innredning og kleder er frå utlandet. På TV går det ein eller anna amerikansk såpeopera og til menyen er det pizza, pasta eller taco. Det einaste som ein kan gjenkjenne som norsk er språket. Til tross for at det innehald fleire ord og uttrykk frå andre språk. Familiesamlinga rundt bordet er eit skjeldent synd og samtalene om dagens hendlar går som regel via internettet.  Dei rike, velutdanna og ikkje minst sjølvsikre er ikkje redd for å vise det og er i dag eit forbilde for mange unge og voksande.

Det er mykje som har forandra seg bare på kort tid. Utviklinga som vi kallar så fint for globalisering. Den inneberer at blant anna er musikk, kunnskap, tradisjonar og ikkje minst holdningar spedt slik at verdiane blir mindre.  Den gjer oss også et mykje meir og større mangfald av identitetskilder. Norsk kultur og verdiar har gjennom denne globaliseringa blitt et stort fargespekter av smaker, lyder og farger frå heile verda. Det er lite i det kulturbilete som er spesielt for Noreg. Men er fremdeiles noen ting som skiller oss ut frå den stor, vide verden. Vi er generelt sett liberale, beskjedene og jordnære menneskjer som er utroleg opptatt av naturen.

Denne globaliseringen har fått kvardagen meir spennande, ingen tvil om det. Sjølv om den kanskje skulle vori flinkare til å finne dei positive sidene ved andre kulturar og verdiane i den.

Trengs det eigentleg å snakke om disse norske verdiane? Trur vi nordmed på  bodskapet med at vi skal ta vare på norske verdiar, og at verdiane kan haldes uforandra? Viss det er tilfelle stiller vi ikkje på lik linje med både fornuften, vitenskapen og ikkje minst det historia har å vise. Er det slik vi nordmenn seier det  er, dette med at norske verdiar er gode og andre verdiar er ikkje så gode? Kven sine verdiar visar vi til når vi snakkar om norske verdiar? Kven inkluderer vi i ein slik debatt og ikkje minst det viktigaste, kven ekskluderar vi?

Konklusjonen med dette er at vi burde oppfordre oss sjølv til å tenkje om kva vi meinar når vi seiar ”norske verdiar” Det er altfor uttydeleg og forskjellen mellom ”oss” og ”dei” blir større og meir omfattande enn vi trur.

Du har én sjanse, ett liv - hva du gjør med det er opp til deg

Jeg trodde jeg kjente deg. Men jeg tror det er lettere å se hva vi ønsker enn å lete etter sannheten. Du tror du kjenner meg, men gjør du ikke. Og det betyr at du ikke vet hva jeg kan gjøre eller utrette.  Jeg vet kanskje ikke alltid hva jeg gjør, men jeg skal prøve å gjøre ting bedre. Og når jeg gjør en feil, fordi - innse det, vi gjør alle feil. Skal jeg love å be om din hjelp. Jeg kan ikke gjøre dette alene, men hvis du vil ta en sjanse på meg, kan vi gjøre store ting sammen. Jeg lover at hvis du tror på meg, vil jeg finne mot til å strekke meg etter dine drømmer.

Mitt navn er Yvonne Andresen. Jeg er en tredjeklasseelev på Thor Heyerdahl Videregående skole. Larvik er bare et sted eller et annet sted i verden. Kanskje det er som din verden, kanskje det er ingenting som det. Men hvis du ser litt nærmere, vil du kanskje se en som deg selv.
Jeg skulle ha skrevet noe, hva som helst. Noe viktig, noe som betyr noe, noe som gir en mening. Plutselig virket det som om ingen ord har blitt skrevet. Jeg ønsker å skrive om noe som betyr noe for noen. Som når du går for å se et virkelig bra band live for første gang og ingen sier det, men alle tenker det samme... Det er den følelsen jeg ønsker å skrive om.

Mitt navn er Yvonne Andresen… Jeg er en avsluttende elev ved Thor Heyerdahl videregående skole.  Jeg spiller håndball, i hvert fall så pleide jeg å gjøre det. Jeg har en bestevenn, i hvert fall hadde jeg det. Larvik er bare et sted, et sted i verden. Men hvis du ser nøye etter, kan du se noen som deg. Noen som prøver å finne sin vei, sin plass eller som prøver å finne seg selv. Noen ganger er det lett å føle at du er den eneste i verden som sliter, som er frustrert, eller misfornøyd og knapt kommer frem. Men den følelsen er en løgn, og hvis du bare holder ut, bare finner mot til å møte det en annen dag. Så vil noen eller noe hjelpe deg med å finne veien frem og gjør det hele bra igjen.

Fordi vi trenger alle en hjelpende hånd noen ganger, noen til å hjelpe oss høre musikken i verden. Mange dør med den musikken fortsatt i seg. Hvorfor er det slik? Altfor ofte er det fordi de alltid er klare til å leve. Men før de vet ordet av det, er tiden ute. Noen fortalte meg en gang at hver sang har en slutt, men er det noen grunn til ikke å nyte musikken?

Hvis jeg ser tilbake på hva jeg sa for mange år siden. Alle håpene og drømmene jeg hadde. Har jeg kommet til den konklusjon at dersom det ville vært svaret på et vellykket liv, så vil noen si jeg er en fiasko. Det viktigste er ikke å være bitter over livets skuffelser. Lær å gi slipp på fortiden, og erkjenn at hver dag ikke vil være like lys. Og når du finner deg selv, tapt i mørkets fortvilelse. Husk at det er bare på svarte natta som du ser stjernene, og det er de stjernene som leder deg hjem.

Har du noen gang lurt på hvor lang tid det tar å forandre ditt liv? Hvor lang tid som vil si å være livs verdig? Er det hele livet? Er det tretten års skolegang? Er det ett år? Kan livet endres i løpet av en uke, en dag, eller kan det skje i løpet av et blunk?

hvis du kunne endre bare en ting i livet ditt, ville du gjort det? Og hvis du gjorde det, ville den forandringen være for det bedre eller det verre? Vil det som endres, knuse hjertet ditt eller hjertet til en annen?

For innse det! Når du får ditt hjerte knust eller mister noe du elsker, vil det få det deg til å slåss for alt det du hadde. Dette for å sikre at du fortsatt er i live. Fordi det er det du er. Og den smerten du føler? Ja, det er livet. Den forvirring og frykten? Den er der for å minne deg på at et sted der ute er det noe bedre og at det er noe som er verdt å kjempe for. Se for deg et øyeblikk i fremtiden i livet ditt der alle dine drømmer går i oppfyllelse. Du vet det er det største øyeblikket i livet ditt og du får oppleve det med kun én person. Hvem står ved siden av deg?

I dette øyeblikk er det 6,570,818,671 mennesker i verden. Noen er redde. Noen kommer hjem. Noen lyver for å klare seg gjennom dagen, mens andre har bare ikke mot til å fortelle sannheten. Noen er onde, i krig med de gode, mens andre er gode, som sliter med de onde. Seks milliarder mennesker i verden, seks milliarder sjeler. Og noen ganger, trenger du bare èn.

Har du noen gang lurt på hva som markerer vår tid her? Om et liv virkelig kan gjøre et inntrykk på verden? Eller om de valgene vi tar, betyr noe? Jeg tror de gjør det. Og jeg tror at en person kan forandre manges liv.

Så ikke se deg tilbake og sørg over fortiden, for den er borte. Vær ikke bekymret for fremtiden, for den har ikke kommet. Lev livet i dag, og gjør det så vakkert at det vil være verdt og huske. Fordi på slutten av dagen, er du den du er, og det er også nok sånn du alltid har vært.